Grei skuring

Nok en gang var det torsdagskveld og vi var klare for trening på luksusgresset på Ekeberg. Siden vi var så få hadde trenerteamet på forhånd fått avtalt med førstelaget at vi skulle spille en liten internkamp på to ganger tretti minutter mot klubbens antatt beste menn. Stemningen i tredjelaget ble merkbart mer preget av nervøsitet og spenning i det vi ble fortalt at vi nå skulle få muligheten til å trille ball med de store gutta. David mot Goliat, Sleivdal mot AC Milan, Aarøy mot Messi. Tankene var mange i det vi prøvde å konsentrere oss nok til å få organisert den obligatoriske firkanten.

Som om de ikke hadde nok fordeler fra før av, så skulle Lars Tore fra førstelaget være dommer i tillegg. I det han går frem til midtsirkelen har han det gliset som jeg kan tenke meg at en psykopat har i det han trekker ut kontaktene på maskinen som holder sitt lammede og hjelpeløse offer i live. ”Flott” tenker jeg, la oss skyte direkte fra avspark så har vi i det minste fått en avslutning!

Etter at den verste innbytterpulsen har gitt seg går det et lite lys opp for tredjelagets stolte menn. Var det ikke egentlig David som vant mot Goliat? Og tok ikke Sleivdal rotta på AC Milan egentlig? Og at Thor Hogne knuser Messi visste vi jo egentlig også fra før! Etter en tolv-tretten minutter mister vi ballen for første gang. Innkast til førstelaget. Ikke noe stress. Det hjelper ikke at vi til nå har hatt et tosifret antall sjanser når vi ikke klarer å score. Frustrerende. Kjetil bestemmer seg for at nok får være nok. Han tar med seg ballen, justerer farten opp til ca. 40% av maxsfart og fosser igjennom førstelagets forsvarshekk. ”Skal jeg chippe?” tenker han i det han er alene gjennom med keeperen, men i frykt for å bli oppfattet som blærete setter han den i stedet enkelt og greit forbi keeperen. 1-0 til oss. K.A rister oppgitt på hodet, og spør pent om vi ikke kan gå tilbake til firkanten. ”Det er jo tross alt bedre trening” sier han.

Noen minutter senere er det jeg som får ballen inne i sekstenmeteren til førstelaget (Etter å ha lånt den bort til mine lagkamerater for en stakket stund). Det første som slår meg er at jeg burde snu meg, trikse ballen litt for deretter prøve på et brassespark. Men siden det er kaldt i luften og strekkfaren er reell velger jeg i stedet å ta et lite rykk til siden for å prøve å komme på skudd. I det jeg innser at jeg har gått til høgre, og at mine skuddmuligheter av den grunn er vesentlig redusert, blir jeg regelrett kvestet av en motspiller. Hva som kan skje med dårlig trente spillere i sånne situasjoner har vi jo nylig sett eksempler på blant annet med Aaron Ramsey. Men robust som jeg er klarer jeg til og med nesten å holde meg oppreist i situasjonen. Alle, inkludert den til daglig lettere svaksynte dommeren, ser at det er straffe og Alex gjør seg klar for å ta den. Det vi ikke visste før vi lot han ta straffen er at Alex er en ekstremt omsorgsfull person som prøver så godt som han kan å alltid leve etter Matteus 7,12 som sier at ”det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem”. Kanskje en dårlig egenskap for en spiss vil noen påstå, men han valgte nå engang å bomme på straffen og håpe på at de gode kristne på førstelaget ville gjøre det samme dersom de kom i en tilsvarende situasjon. Det er jo tross alt lite hyggelig å slippe inn mål..

Sid irriterer seg grenseløst over at vi bare leder 1-0 og at ingen damer har tatt turen for å se han spille. I ren frustrasjon bestemmer han seg for å sikte på bakerste kryss når han slår corneren som ble gitt like etter straffesituasjonen. Ballen går hardt i en bue og rett inn i lengste kryss som planlagt. 2-0 til oss. Sid blir enda sintere når han nå forstår at ingen tilskuere har vært tilstede for å se hans fantastiske corner, og han river av seg drakten i frustrasjon. Om mulig gjør det han enda sintere, for det manglende publikummet gjør jo at ingen får sett han i bar overkropp også. Det blir blåst til pause for at vi skal kunne få roet ned og trøstet en knust Sid.

Etter fem minutter pause og mye verbalt skryt til Sid om både corner og kropp, er vi klare igjen og andre omgang sparkes i gang. Trener Øyvind Hallenbarter har hørt om at 2-0 er en svært farlig ledelse og han bestemmer at vi burde la førstelaget score et mål. 2-1 nesten umiddelbart etter pause. Etter dette skjer det egentlig ikke så mye annet enn at vi leker den mindre kjente utgaven av ”en mann i midten”, nemlig ”ett førstelag i midten”.

Så for å oppsummere kampen har vi egentlig full kontroll i 2 x 30 minutter. Vi holder varmen i det kalde været, og lar førstelaget få en verdifull oppsvisning i styrke, utholdenhet, teknikk og taktikk. Noe de kan ta med seg som inspirasjon og motivasjon inn i en ny sesong. Vi i tredjelaget er en gjeng som har bena godt plantet på bakken og vet hvor viktig det er å ta vare på fansen. Derfor tok vi oss god tid etter kampen til å ta la førstelaget få tatt en del bilder og få autografer.

Allerede nå på torsdag (4.mars) har førstelaget mast seg til å få trille ball med de store gutta. Uansett hvordan det går har vi jo minst 1-1 i kamper. Men har vi en middels dag burde jo dette bli grei skuring igjen selvsagt.

Vi håper du som leser dette møter opp på kampen kl. 2030 på KFUM- banen på Ekeberg. Vi kan love god fotball som varmer i kulda, et relativt revansjelystent og desperat førstelag, mer autografskriving og Sid!