Prøvelser i starten av oppholdet i det lovede land + litt bibelhistorie

Om du er gjennomsnittlig (eller litt over) interessert i fotball i lavere divisjoner i Norge, har du sikkert fått med deg at Oldenborg 3 i år spiller i 6.divisjon. Etter tre års ørkenvandring (i 7.divisjon) fikk vi endelig beskjed fra Oslo Fotballkrets at vi fikk lov å prøve oss på et høyere nivå etter 1./1./3.plass de tre årene.

Vi slapp heldigvis å vente i ytterligere 37 år, slik som israelsfolket måtte, før de fikk beskjed fra Vårherre at de fikk slippe inn i Kanaan etter en ganske lang detour på Sinai-halvøya. For de spesielt interesserte følger her et sammendrag fra turen deres, fritt etter hukommelsen og hjelp fra Google. Jeg garanterer ikke at dette sammendraget kan hjelpe deg dersom du leser til eksamen i bibelhistorie på MF, men den kan kanskje være til litt inspirasjon. For dere andre er det bare å scrolle ganske langt ned på sida :)

Som de fleste vet hadde de verken biler eller GPS på den tida, og å legge ut på en sånn reise til fots ville nok fått "Man vs Nature" og "71 grader Nord" til å virke som søndagsturer til sammenligning. Man kan heller ikke anklage dem for å ha tatt den letteste ruta (langs Middelhavet); ca 400 km.
Men, selv til fots, med hele flyttelasset på ryggen og skrikende unger, ville turen fra Egypt til Israel i utgangspunktet tatt bare noen måneder, kanskje et år på den lengste ruta.

Israelittenes vandring er et godt eksempel på at det ikke alltid lønner seg å klage for mye. Som en tålmodig familiefar som tar med ungene på tur, måtte Moses tåle mye skittkasting i løpet av reisa. Etter å ha vært slaver i flere hundre år, fikk han først overtalt farao i Egypt til å slippe dem (dog ikke uten særdeles slagkraftige argumenter og handlinger), og åpnet så en stor sjø som de vandret over. På tross av dette begynte snart klaginga, og mange sa de hadde det bedre i slaveriet. Man kan spekulere i om dette var dårlig argumentasjonsteknikk fra noen få (og spreke) folk med dårlig retningssans, som var utålmodige og ville bare peise på gjennom ørkenen for å komme hjem til Israel. Man kan også dra sammenligningen til en fotballspiller som er i en klubb,men tror gresset er grønnere på den andre siden. Som Sir Alex sa det da Rooney vurderte å bytte beite; Sometimes you look in a field and you see a cow and you think it’s a better cow than the one you’ve got in the field. Av og til bør du være fornøyd med kua du har.

Etter å ha blitt berget fra egypterhæren (2.Mos kap 14), begynte som sagt klaginga (kap 15). Vi som følger med på våre favorittlag vet at det er en tynn linje fra glede til murring. Først var det mangel på vann. Turleder Moses hadde klokelig nok tatt med seg rensetabletter, og sørget for rent vann. Marsjen i ørkenen gikk kjempetreigt - naturlig nok; alle som har vært i en ørken vet at det går treigt. Allerede i neste kapittel (16) begynte klaginga igjen; folket var sultne, savnet kjøttgrytene (kukjøtt?) i Egypt og sa at de gjerne kunne vært der, så hadde de ihvertfall vært mette (og ufrie). Om de savnet piskinga og slavearbeidet, sier historien ingenting om. Moses sukket i skjul (som nok de fleste familiefedre gjør når ungene begynner å sutre etter 700 meters gåing), og gav dem brød - manna fra himmelen. Dette spiste de de 40 årene de var ute på tur (om det ensidige kostholdet førte til mangelsykdommer, sier heller ikke historien noe om, men regner med Vårherre hadde kontroll på dette).

Folket var fornøyde og mette, og vandret videre. Etter litt over 2 måneder lå de greit an, og var ved Mount Sinai. Her var det ikke overnattingsforbud (slik det nå har kommet i Oslo), og de slo seg ned for en periode. Det må nevnes at det må ha vært litt av en belastning for Moses å være reiseleder for en gruppe på litt over 2 millioner mennesker, selv med Aron & co som assisterende reiseledere, og vi må regne med at de reisende verken hadde samme rettigheter eller informasjonsbehov som dagens charterturister har. I tillegg var han godt over pensjonsalder.

Derfor var det ikke rart at Moses måtte ha en pause fra folket. Han ba folket chille, tok på seg fjellskoene og vandra opp på toppen av Mt. Sinai. Her ble han i 40 dager, og fikk ca 10-12 kapitler med lover og regler fra Vårherre som israelsfolket skulle følge. Alle som har hatt mye folk og mas rundt seg i en lengre periode (shopping, 17.mai-feiring i Oslo, m.m.) vet å sette pris på den stillheten og roen en fjelltopp kan gi. Imidlertid ble det en brå slutt på freden.

Etter de 40 dagene hadde israelittene gått lei av campinglivet. Det var som kjent verken TV eller Facebook på den tida, og innad i familiene begynte folk å gå hverandre på nervene. Aktivitetstilbudet var også ganske begrenset (verken fotball eller særlig mange brettspill var oppfunnet på denne tida), og mange gikk lei av å organisere geite-løp og boccia. I Egypt hadde de beholdt troen på Vårherre i flere hundre år under slaveriet, paradoksalt nok. Nå, i frihet, men under tvunget sosialisering på en ganske stor campingplass, gikk de lei, og begynte å lure på om det var mer action å få ved å begynne å tilbe andre guder. Kanskje kunne Ba'al (en hedensk gud) og de andre sende noen kjerrer og hester som kunne frakte dem til Israel.

Siden Moses var på fjellet (Kap 32), orket de ikke å gå opp og hente han (lediggang er som kjent roten til mye ondt). De gikk til assisterende reiseleder Aron og ba han lage en ny gud til dem. Aron, rådvill og frustrert over å ikke kunne konsultere Moses, ble dermed en stifter av en ny (og heldigvis kortlivet) religion. Han var en nøysom mann, og etter litt tenking tenkte han å slå to fluer i en smekk; 1. lage en ny gud til folket, og 2. få folk til å slutte å være så forfengelige. Han ba derfor dem om å samle sammen alt gullet de hadde og lage en gullkalv.

Som sagt så gjort. Kalven ble støpt, og Aron sa til folket at dette var guden som hadde ført dem ut av Egypt. Det ble jubel og stor ståhei, og planlagt en skikkelig folkefest. Hvorfor Aron laget en kalv, vites ikke, dette skulle gjerne han ha gitt litt flere opplysninger om. Vårherre ble rasende, orienterte Moses om dette, og truet med å brenne alle. Moses ble bekymret, og drev brannslukking (i overført betydning), før han tok de to tunge steintavlene med de 10 bud på og løp ned fjellet det remmer og tøy kunne holde. Da han kom ned, traff han Aron, som sa at festen hadde eskalert og kommet utav kontroll. Moses løp bort til gullkalven og kastet steintavlene i fjellet. Så demonstrerte han at han nok var den sterkeste 70-åringen verden til da hadde sett da han løftet den, kastet den på bålet og malte den til støv. "wow!!" hvisket enkelte, og mengden ble musestille. Moses var forbannet, og konfronterte Aron. Aron beklaget seg, men skyldte også på det lange fraværet til Moses (når hyrden er borte, stikker sauene av).

Moses gikk opp igjen på Mt.Sinai for å be om beklagelse for folket, og ble der oppe i 40 nye dager. Kloke av skade valgte folket denne gang ikke å lage noen nye krumspring. Da han kom ned, gav han dem beskjed om å reise et tempel i stedet for at de skulle gå rundt og drive. De ble lenge på Sinai, fryktelig lenge, men ingen turte å opponere mot verdens sterkeste mann (fram til Samson tok over tronen). I hele 3.Mosebok fikk de overlevert lover og regler som skulle forberede dem på livet i Israel. 4.Mosebok ble innledet med folketelling, noe som naturlig nok tok mye tid. "Nå må det være på tide å reise videre," sa enkelte. Etterhvert begynte følget å bevege på seg, og turen gikk nordvestover mot Jordan og Israel. Vervene som eiendomsforvaltere og -meglere ble også utdelt. På veien gjorde de seg mektig upopulære blant flere nabofolk, som var frustrerte over at de reisende ikke overholdt privatlivets fred og grenser. Israelittene på sin side henviste til loven om fri og allmenn ferdsel, og gikk mer voldelig til verks dersom disse argumentene ikke ble godtatt.

I det 40.'ende året var de nesten ved veis ende. Til tross for dette, begynte israelittene igjen (what a surprise!) å slå seg vrange. Nå var både Moses og Vårherre mektig leie. 40 års oppspart frustrasjon i begge leirer slo seg ut i full blomst. Folket ville ta en annen rute enn den som var planlagt, men Moses satte et ultimatium; enten tar vi den veien som jeg har tenkt, ellers så må dere gå tilbake igjen til Egypt(!!!) Moses kom med en lang tirade med god retorikk, og fikk forhandlet fram med de høyere makter at israelittene skulle få komme inn i det lovede land (5.Mos kap 3ff). Deretter kom han med en lang rekke med gode formaninger over de neste kapitlene. Urettferdig nok fikk ikke Moses selv komme inn i det lovede land (Kanaan/Israel) - var det noen som hadde fortjent det, var det han. Han utnevnte Josva som ny reiseleder, og døde i en alder av over 100 år.

Israelittene myldret inn i Kanaan. Imidlertid var det ikke folketomt; nye folk hadde slått seg ned. Josva og co eksproprierte (vanskelig ord), dvs tok, mye land, til lite åtgaum fra lokalbefolkningen. I årene som fulgte ble det mange konflikter (slik det gjerne blir når folk som har lite til felles blir plassert på samme området), og israelsfolket havnet gang på gang i problemer før de omsider fikk etablert seg (sånn nogenlunde)

 
TILBAKE TIL OLDENBORG 3:

I likhet med israelsfolket, har vi hatt en tøff start på livet i vårt lovede land (6.divisjon). Tre tap på tre kamper er status før møtet med topplaget Oppsal 2. Første kampen endte med 4-5 tap mot Dania (opprykk fra 7.div) Hattrick av Kjell Ingolf og store sjanser var ikke nok, og vi satt igjen frustrerte med 0 poeng. Deretter var det duket for en bortekamp-turné (3 kamper). I den første møtte vi Nordstrand 2 (rykket ned fra 5.div) og spilte en ganske ok kamp. Dessverre hadde N2 et par veldig gode spillere, og en av disse fikk drømmetreff på et frispark som suste inn ved stolpen til 1-0 seier til N2. I neste kamp møtte vi Majorstuen (opprykk fra 7.div) som har mange spillere med erfaring fra høyere nivå. En ok kamp spillemessig, men 0-3 tap.

Onsdag 22.05 møter vi Oppsal 2 (også de opprykket fra 7.div), som har 4 seiere på 4 kamper.

Får vi årets første seier?